søndag 30. april 2017

Less is more

Jeg har dykket litt ned i minimalismen, i hverdagen, i eiendeler, i mine relasjoner og i mine verdier, å prøver å se alt i perspektiv.
Min egen reise mot minimalismen begynte så smått for flere år siden. Det startet med eiendeler, etter arv. Å rydde ut av et dødsbo, er en vanvittig hard jobb, psykisk. Minner og følelser boblet opp. Minner jeg ikke viste jeg hadde...
Selv har jeg følt at jeg har vært bra på å rydde i tingene mine, sende til gjenbruk når ikke ting ble brukt. Men allikevel var det en del av tingene som kom tilbake. I etterpåklokskapens lys ser jeg at jeg har vært skikkelig dårlig på å forholde meg kritisk til de tingene jeg tok inn i livet mitt. Jeg brukte mye tid på å forsøke å finne plass, og stadig brakte jeg nye ting inn. Det var hele tiden for mye, tiltross for at jeg prøvde å minimalisere. 
Minimalismen prøver jeg å bli til en livsstil, på flere plan.
Da jeg ble tvunget til å pakke alt på noen uker i en dødsboleilighet, etter en periode som hadde vært veldig tøff, så bestemte jeg meg for at denne oppryddingen skulle brukes til å forholde meg kritisk til mitt eget liv. Jeg hadde lyst til at tingene skulle være annerledes. 
Jeg ville ha luft i hode, ha fokus, færre distraksjoner og prioritere annerledes. Det har tatt tid, å skifte mitt perspektiv på både meg selv, mine ting og om min omverden.
Ordet minimalisme var ikke nytt i og for seg. Jeg har ofte sett det bli brukt om mote, innredning og estetikk i glinsende magasiner. Men jeg har aldri dykket ned i det mer enn som et tilleggsord. Men etterhvert foldet det seg ut som et begrep, som en livsfilosofi, og plutselig følte jeg at jeg har funnet min hylle og et verktøy. Som har kunnet peke meg i retning av det annerledes, som jeg så brennende ønsket meg.
De siste årene har jeg prøvd å endre tankesettet. Mine tanker om hverdagen, om eiendeler, om mine relasjoner og mine verdier, skulle bringe meg glede, beundring, utvikling, erfaring og funksjon.
Jeg har ikke tall på hvor mye som er gått til gjenbruk. Det kan dreie seg om langt over 50% av alt jeg eide. Vekk med mengder hud/hårpleieprodukter, klær, kjøkkenting, bøker, sengetøy, håndklær, vaser, lysestaker og andre "praktiske" ting som jeg sjelden brukte.
Etterhvert som jeg tynnet ut i tingene mine, og det var utenfor synsfeltet, så gikk det opp for meg, at jeg allerede hadde glemt hva jeg har kvittet meg med. Det var virkelig en øyneåpner. Alle disse tingen som jeg har beholdt i flere år, betydde ingenting. Jeg kunne knapt nok huske at det hadde eksistert.
Tingene jeg beholdt var det annerledes med, det var ting jeg brukte regelmessig. Ting jeg faktisk ville savne, hvis de forsvant. Dette var ting som gav meg verdi. Eller hadde sterk affeksjonsverdi.
Denne store utryddingen ble en form for point of no return for meg. Etter å ha gjennomgått alle eiendelene og innsett at kun en liten prosentdel av dem faktisk betydde noe for meg, har endret mitt forbruk.
Jeg har følt at jeg er mer kritisk ovenfor alt, hva jeg førte inn i livet mitt. Jeg har følt at jeg sto i regnskap på en annen måte. Jeg hadde ikke lyst til å forurense mine eiendeler med ting uten betydning, funksjon eller verdi. Og nettopp verdibegrepet har blitt en viktig del av min mentalitet og også mitt livssyn.
Nå er jeg her. Jeg behøver ikke å rydde opp konstant, for nesten alt har en plass og det er allikevel så lite av det at det er umulig å rote.
Min minimalisme har ikke gjort meg til et bedre menneske, nei. Men den har gjort plass til å ha fokus på de tingene som betyr noe og som gjør meg glad. Den har gitt meg luft både psykisk og fysisk og den har fått meg til å forholde meg kritisk til mine omgivelser, både hva gjelder fysiske ting, men også når det kommer til hva jeg bruker min tid på og hvilke relasjoner jeg har. Dette er blitt gode kjerneverdier for meg og er en stor del av den jeg er i dag.
Derfor gleder jeg meg til å dele en masse innlegg om nettopp minimalisme, både den hverdagslige, garderobe-minimalismen, relasjons-minimalisme, interiør-minimalisme og mye mer.
Jeg håper du kan finne verdi i det.



Ingen kommentarer:

Sommer altså....

kan den vare til januar.... Du, den Osloturen min. Den ble så bra... Sånn gikk det... Alle gikk av bussen på Tollbukaia. Jeg "he...