lørdag 23. juli 2011

Brannmann i Oslo 22.07.11

Tankene mine går til alle de berørte av eksplosjonen i Oslo
og det tragiske som skjedde på Utøya.



Vår kjære pappa og ektemann var på vakt i går.
På hovedbrannstasjonen ved regjeringsbygget.
Klokken 15:17 ringte han meg.
Stemmen var fylt av frykt.
"Det har skjedd en eksplosjon på jobben,
alt er bra med meg. Jeg må legge på, vi må evakuere".

Hva? Skjedd en eksplosjon på brannstasjonen?

Jeg skjønnte dette var meget alvorlig, han har aldri ringt midt oppi det akutte tidligere.

På brannstasjonen sitter hele vaktlaget i stua, ser Tour de France på tv.
Plutselig smeller det, vinduer og dører blir "blåst" og knust inn i rommet.
Gutta må kaste seg ned på gulvet, krype ut av rommet, ut i sikkerhet.
Vel ute i sikkerhet, i sjokk regner jeg med,
 skal de ut på utrykning.
Portene til brannbilene var "blåst" inn av trykket, de var ikke lette å åpne.

Med en ektemann som er brannmann, er vi forberedt på at han kan gjennomgå mye traumatisk.
Det hører til yrket.
Men at brannmennene må evakuere fra sin egen base er veldig spesielt.

Fokusert på å så gjøre en innsats, redde liv, søke liv, andres liv.

Det helt spesielle her er at han måtte redde sitt eget liv først.
Så ut å gjøre en innsats, i en sone med vanvittige ødeleggelser, brann, skadede og døde.
For så å vende tilbake til en arbeidsplass uten vinduer og dører...

Som brannmann er han vant til høy puls og adrenalin som bruser.
For en brannmann i det akutte er årvåkenheten stor,
følelser blir trykket ned å vil ikke kjennes tilstede.
Alarmberedskapen i kropp og sjel er stor,
han er høyt oppmerksom og meget våken.
Sjokket og slitenheten
vil komme
når han går av vakt.

Det skal bli godt å få ham hjem.
En brannmann trenger også
omsorg og trøst.

Alle innvolverte, skadede, pårørende, frivillige hjelpere og ansatte i beredskap trenger ekstra omsorg nå.

Black table! Et stuebord trenger ikke å være stort. Jeg liker det lite og nett. Det er såvidt vi har plass til noen få glass og en...